Slaegt

Håkon 5 Magnusson, født 1270, fødested Tønsberg, Vestfold, død 8. mai 1319, dødssted Tunsberghus, begr. i Mariakirken i Oslo s.å., hodeskallen flyttet til Akershus slott 1982, (døpt 0. Konge. Foreldre: Kong Magnus 6Håkonsson Lagabøte (1238–80) og dronning Ingeborg Eriksdatter (død 1287). Gift 1299 med Eufemia (ca. 1280–1312). Far til Agnes Håkonsdatter (nevnt 1302–12) og Ingebjørg Håkonsdatter (1301–61); bror av Eirik 2 Magnusson (1268–99); svigerfar til Erik Magnusson (ca. 1282–1318); morfar til Magnus 7 Eriksson (1316–74). Håkon 5 var den siste kongen av Sverreættens mannslinje. I ettertid står han som sluttutbyggeren av det statslignende norske høymiddelalderkongedømmet. Utad førte han en nasjonal og begrensende handelspolitikk i forhold til hanseatene, men samtidig var det hans aktive nordiske politikk som brakte Norge inn i senmiddelalderens unioner. Håkon var bare tre år gammel da faren gav ham hertugnavn på riksmøtet i Bergen 1273, samtidig som den eldre broren Eirik fikk kongsnavn. I Hirdskråen fra 1270-årene ble det fastsatt at en hertug skulle styre en del av landet med kongelig myndighet, men samtidig vise kongen troskap og lydighet. Å gjøre yngre kongssønner til hertuger og gi dem deler av riket som fyrstelen, var en europeisk skikk som i samtiden blant annet ble praktisert i Danmark og Sverige. Da Magnus Lagabøte døde 1280, var begge sønnene umyndige, og en formynderregjering av baroner og tjenestemenn grep tøylene i riksstyringen. I likhet med kong Eirik ble Håkon trolig myndig da han fylte 14 år, dvs. våren 1284, og han må fra da av ha overtatt styringen av sitt hertugdømme. Som regent opptrer han første gang i et brev utstedt 29. august 1285 i Oslo, som ble hans administrative sentrum og residensby. Utstrekningen av hertugdømmet er ikke direkte omtalt i kildene, men Håkons brev viser at det foruten Oslosysle omfattet Opplandene, Ryfylke, muligens også Agder, og dessuten Færøyene og Hjaltland (Shetland). Som hertug omgav Håkon seg med sine egne rådgivere. Han opptrådte i en overordnet domsfunksjon og utstedte brev og dokumenter med kongelig myndighet, blant dem viktige “rettarbøter” (videregående forordninger på Landslovens område) for Hedmark og Toten 1293, for Ringerike, Romerike og Hadeland 1297–98 og for Færøyene 1298. Bøndene på Ringerike og Hadeland hadde gjort oppstand og ble straffet med bøter, men ellers røper hertugens opplandske rettarbøter vilje til å skape rettssikkerhet i bondesamfunnet og verne særlig leilendingene mot overgrep og ulovlige krav om utredsler fra hertugens egne lokale tjenestemenn og fra jordeiere generelt. Det rådde åpenbart misnøye i brede lag, og Håkon gikk inn for å bøte på dette. I utpregede riksanliggender opptrådte Håkon sammen med broren som en noe nær sideordnet fyrste “av Guds nåde”. De utstedte forordninger og andre dokumenter i fellesskap, med bruk av begges kanslere. Innad opptrådte de ikke minst sammen i kirkepolitiske spørsmål etter den bitre striden mellom den kongelige rådsregjeringen og kirken i begynnelsen av 1280-årene. Mer enn noe annet var det likevel utenrikspolitikken som brakte brødrene sammen. Her fraskrev Håkon seg uttrykkelig ansvaret for konflikten mellom Norge og hansastedene 1284–85; den var forårsaket av baronen Alv Erlingssons selvrådige kapervirksomhet fra Glomma-munningen. Etter sitt overfall på Oslo 1287 ble Alv lyst fredløs, og forholdet mellom Norge og hansastedene ble etter hvert normalisert på grunnlag av den svenske kongens voldgiftsdom i Kalmar 1285 og en endelig fredsslutning 1294, der tyske kjøpmenns rettigheter i norske byer ble nærmere definert. Her stod kong Eirik og hertug Håkon side ved side. Det gjorde de også i den politikken som førte videre farfaren Håkon Håkonssons aggressive linje mot Danmark. Hensikten var dels å skaffe seg råderett over det arvegodset brødrene krevde etter sin danske mor, dels å oppnå politisk innflytelse i Danmark gjennom tilknytning til opposisjonelle krefter mot kong Erik Menved. Territorielt var målet å sikre seg råderett over det danske Halland og kontrollere skipsfarten til og fra Østersjøen. 1287 tok konge og hertug i sitt vern de danske stormennene som var lyst fredløse etter mordet på Erik Menveds far Erik Klipping foregående år, blant dem grev Jacob av Nord-Halland. Etter fire leidangstog i danske farvann 1289–95 ble det sluttet våpenstillstand på gunstige vilkår fra norsk synspunkt. Håkons giftermål våren 1299 med Eufemia, datter til fyrst Witzlav av Rügen, må sees i sammenheng med den danske politikken. Witzlav hadde len og krav på arvegods i Danmark og var morbror til hertug Valdemar av Sønderjylland, som stod i opposisjon til sin frende Erik Menved. Tidligere var det gjort fremstøt for å skaffe Håkon et engelsk og senere et fransk gifte. Da kong Eirik døde sønneløs juli 1299, var Håkon nærmeste arving til tronen. Han må ha blitt kongehyllet kort etter og ble visstnok, som den første norske konge, kronet i Oslo 1. november 1299. Her ble Mariakirken, hans kapell i kongsgården, det faste tilknytningspunkt for hans kanselli. Håkon bygde også fra slutten av 1200-tallet ut borgen på Akersneset, dent senere Akershus festning. Ut fra dette har det vært vanlig å regne med at Oslo under Håkon 5 avløste Bergen som hovedstad i det norske riket. Som østnorsk residensby hadde Oslo likevel konkurranse fra Tønsberg, der Håkon bygde ut Tunsberghus. Og selv om kanselliet hadde tilknytning til Mariakirken i Oslo, var det mobilt i den forstand at kansler eller stedfortredende seglbevarer stadig fulgte kongen sammen med utvalgte skrivere. Å dømme etter de stedfestede kongebrevene de utstedte, residerte og overvintret Håkon hyppigere i Bergen enn i Oslo. Helst var det slik at hovedstadsfunksjonen ble delt mellom Bergen og Oslo. Bergen fortsatte som residensby og administrativt sentrum for det “nordafjelske” (landet nord for Dovre og vest for Langfjella med skattlandene vest i havet), mens Oslo fikk den tilsvarende rollen i det “sønnafjelske”. Dette kom til uttrykk i at Håkon stasjonerte noen av sine rådgivere fast i Bergen og gav dem en overvåkende funksjon i rettshåndhevingen, og at det er tegn til en lignende ordning i Oslo. I løpet av sin regjeringstid fullførte Håkon den utbyggingen av det norske høymiddelalderkongedømmet som for alvor hadde skutt fart under farfaren og faren. En kongelig rådsinstitusjon hadde først trådt klarere frem som formynderregjering for broren, og ble under Håkon ikke bare trukket fastere inn i rettshåndhevingen, men ble også brukt konsultativt og sanksjonerende i en omfattende rettarbotslovgivning og i viktigere politiske avgjørelser overhodet, til avløsning av 1200-tallets store riksmøter. I dette rådet satset Håkon på velutdannede, forretningsdyktige og lojale menn som skyldte ham sin stilling, mer enn på etablerte prelater og stormenn med biskoper og lendmenn (baroner) i spissen, og han beholdt flere av de rådgiverne som hadde tjent ham i hertugtiden. Under konge og råd ble styringsfunksjonene søkt styrket på forskjellige måter. Kongens lagmenn stod for en økende del av domsvirksomheten i landet, dels på og dels utenfor tingsystemet, som ellers ble utbygd med flere nye lagting. I sin funksjon som rikets øverste dommer nedsatte kongen domskommisjoner i enkeltsaker og stadfestet deres avgjørelser. Kronens finanser ble søkt styrket gjennom økte sakøreinntekter og toll på utlendingers handel, og finansadministrasjonen ble utbygd ved at fire regionale fehirder (skattmestere) tok imot kongens inntekter og betalte ut på hans vegne – i Bergen, Oslo, Tønsberg og Trondheim. I sentraladministrasjonen ble gamle embeter styrket og nye opprettet; her kom kansleren til å fungere som noe nær en førsteminister og merkesmannen som kongens personlige stedfortreder i overvåkingen av rettshåndhevingen. For å ivareta kongehusets og hirdens religiøse behov og lette rekrutteringen av forretningsdyktige geistlige, organiserte Håkon med pavelig tillatelse sin egen kapellgeistlighet halvt løsrevet fra bispekirken, under ledelse av en kapellmagister, som var prosten ved hans annet hovedkapell, Apostelkirken i kongsgården i Bergen. Militært var kongen opptatt av å vedlikeholde og effektivisere leidangen og bygge ut tidsmessige festninger, ved siden av Akershus og Tunsberghus grensefestningene Båhus i sør og Vardøhus i nord. I sin indrepolitikk gikk Håkon energisk inn for å styrke kronens myndighet og føre kontroll med mest mulig av det som foregikk rundt i riket. Gjennom sine tallrike forordninger, instrukser og brev regulerte han store og små forhold over hele landet. Han utdypet og klargjorde gjeldende rett når behovet meldte seg, og han reagerte utrettelig mot en virkelighet der kongsmenn og andre søkte makt og vinning på bekostning av kongedømmet og gjorde seg skyldig i overgrep mot kongens undersåtter. I sine fremstøt for å styrke kongemakten var Håkon preget av erfaringene fra brorens regjeringstid, da selvrådige stormenn etter hans oppfatning hadde påført riket stor skade. I lys av dette må en se at han kort etter brorens død lot fengsle hans ledende rådgiver, Audun Hugleiksson, og fikk ham hengt 1302, samme år som han lot pågripe Bjarne Lodinsson, en annen av brorens rådgivere. I sine to politisk viktigste forordninger – rettarboten om tronfølge og formynderstyre 1302 og en sterkt omdiskutert skipan (bestemmelse) om hird og administrasjon 1308 – viste Håkon direkte til de uheldige erfaringene fra sine unge år. 1302-rettarboten endret arvefølgen til tronen med henblikk på at Håkon ikke hadde andre barn enn to døtre, den årsgamle Ingebjørg i ekteskapet med Eufemia og den eldre og uektefødte Agnes. Ektefødt datters ektefødte sønn ble følgelig flyttet opp på 3. plass i arverekken, ektefødt datter selv på 9. plass og uektefødt datters ektefødte sønn på 11. plass. For å hindre utglidninger under en mindreårig tronfølger skulle formynderstyret ligge i hendene på et 12 manns “riksråd”, som med kansleren i spissen fikk nøye definerte oppgaver. I skipanen fra 1308 søkte Håkon å styrke den kongelige kontrollen over hird og forvaltning. Blant annet tilbakekalte han alle sysler i landet, trolig for å dele dem ut igjen på vilkår som nå ble definert, og han ville heretter selv lede hirdstyringen ved hjelp av nyutnevnte hirdembetsmenn. Jarle- og lendmannsverdighet skulle i fremtiden ikke gis til nye menn, med unntak av jarlenavn til kongssønner og orknøyjarlene. Særlig den siste bestemmelsen har vært tillagt en antiaristokratisk hensikt. Men noe avgjørende slag mot det norske hirdaristokratiet var neppe hensikten. Hovedtendensen i skipanen var å innordne tjenestemenn og andre håndgangne menn fastere under kongen og begrense mulighetene for en selvrådig stormannspolitikk i fremtiden. Håkons politiske forordninger sprang ikke bare ut av erfaringer fra barne- og ungdomsårene. De hang også sammen med den aktive politikken han førte utad, i forhold til de nordiske naborikene og de tyske hansastedene med Lübeck i spissen. Handelspolitisk søkte han å sette grenser for hanseatenes virksomhet i Norge ved å innskjerpe bestemmelser fra 1290-årene om at de bare skulle drive handel i norske byer fra Bergen og sørover og ikke seile lenger nord for å hente norrøne varer. Seilingsforbudet ble uttrykkelig utvidet til også å gjelde skattlandene vest i havet. Detaljhandelen i norske byer skulle forbeholdes nordmenn, og det ble lagt begrensninger på de hanseatiske vintersitternes mellomhandel i Bergen, Oslo og Tønsberg. Aktiv norsk utenrikshandel ble dessuten favorisert gjennom toll på utlendingers eksport fra 1316. En slik nasjonal handelspolitikk lot seg et stykke på vei gjennomføre fordi Lübeck og de andre vendiske hansastedene i de to første tiårene på 1300-tallet stod i en utsatt stilling overfor nordtyske fyrster og den ekspansive Erik Menved i Danmark. Når Håkon tidvis vek av fra den nasjonale linjen ved å stadfeste hanseatenes tidligere rett til fri handel i norske byer, skyldtes det alliansebehov i hans nordiske politikk mer enn hanseatisk styrke. I sin nordiske politikk førte Håkon videre den antidanske linjen fra brorens regjeringstid med sikte på territoriell vinning i Halland. 1302 avtalte han en felles opptreden mot Erik Menved med den svenske kong Birger Magnusson og beseglet denne avtalen ved å feste bort den årsgamle Ingebjørg til Birgers 20 år gamle bror, hertug Erik. Endringene i den norske tronfølgen og bestemmelsene om formynderstyre tidligere på året tok hensyn til denne kommende dynastiske alliansen. Den nordiske utviklingen tok likevel snart helt andre retninger enn Håkon og hans rådgivere hadde regnet med. Da hertug Erik og broren hertug Valdemar 1304 stilte seg i åpen opposisjon til sin kongelige bror, utnyttet Erik Menved anledningen til å fornye sin tidligere allianse med kong Birger, mens hertugene søkte støtte i Norge. Dermed var hovedkonstellasjonen i de kommende årenes nordiske politikk etablert: en allianse mellom den norske kongen og opposisjonelle krefter i Danmark og Sverige mot de regjerende kongene der. Håkons strategi var å bruke sin kommende svigersønn til å fremme sine interesser langs den nåværende svenske vestkysten. 1304 forlente han Erik med Elvesysle (Sør-Båhuslen) og borgen Ragnhildarholm ved Konghelle. Da grev Jacob, en av de ledende danske fredløse, ble tvunget til å overlate sitt grevskap Nord-Halland til Håkon på grunn av dansk press, gav Håkon området med borgene Hunehals og Varberg videre til Erik. Dermed var Erik plassert i en mellomnordisk nøkkelposisjon han ikke gav slipp på i levende live. I de følgende årene var han sentral i en virvel av maktpolitiske intriger, der han søkte å bygge opp makt i alle de tre nordiske rikene. Her hadde han sin sterkeste motspiller i Erik Menved, mens Håkon stadig ble utmanøvrert i sine forsøk på å spille en retningsgivende rolle og sikre for seg selv den vestkystposisjonen han hadde overlatt til hertug Erik. Etter en forbigående tilnærming til Erik Menved og åpen konflikt med de svenske hertugene 1308–09 gjenopprettet Håkon forbundet med hertugene. Høsten 1312 lot han dem feire dobbeltbryllup i Oslo, Erik med Ingebjørg Håkonsdatter og Valdemar med Håkons niese Ingebjørg Eiriksdatter. Det ser ut til at Håkon nå trakk seg noe tilbake fra det nordiske maktpolitiske spillet. 1316 nedkom de norske hertuginnene med hver sin sønn, og deres ektefeller styrket dermed sin stilling både i Sverige og Norge. I denne situasjonen gikk kong Birger aktivt til verks, trolig i samråd med Erik Menved. Han lot hertugene pågripe under et møte 1317, det såkalte «Nyköpings gästabud», og de døde i fengselet året etter. Det førte til en stormannssamling som, med den lille Magnus Eriksson som kongsemne, feide kong Birger fra den svenske tronen 1318. I og med at kong Håkon forble sønneløs, var Magnus samtidig nærmeste arving til det norske kongedømmet. Rikets stilling må ha fortont seg usikker for Håkon ved slutten av hans regjeringstid. Som konge hadde han lagt for dagen stor virkelyst og arbeidsevne. Hans innenriks styringsprogram hadde nok styrket kongemakten i forhold til den svake brorens regjeringstid, men resultatene var neppe på høyde med hans rastløse og noe nærsynte trang til å ordne alt. I utenrikspolitikken hadde han hevdet kronens autoritet og norske næringsinteresser i forhold til hanseatene, men uten å sette avgjørende grenser for deres dominerende stilling i norsk utenrikshandel. I det nordiske maktspillet, som han hadde investert så mye i, var han blitt utmanøvrert og skuffet i sine forhåpninger. Det må etter hvert ha blitt klart for Håkon og hans rådgivere at rikets økonomiske og militære ressurser ikke strakk til for å nå de målene han hadde satt seg på bekostning av den danske kronen. Den norske flåtemakten, som ennå i 1290-årene hadde satt seg i respekt i danske farvann, kunne ikke lenger diktere løsninger i en militær situasjon der landkrig med faste borger og profesjonelle hærfolk spilte hovedrollen. I fremtiden ville et formynderstyre for Magnus Eriksson gi Norge en enda mer utsatt stilling i forhold til grannerikene og på ny åpne mulighetene for en selvrådig aristokratisk politikk. Derfor aner en mot slutten av Håkons regjering en gryende norsk isolasjonisme i den nordiske politikken, skapt av realistisk frykt for å bli overrent av sterkere motspillere. På sitt dødsleie på Tunsberghus våren 1319 kalte kong Håkon til seg åtte av sine nærmeste rådgivere med kansleren Ivar Olavsson i spissen. Under ed fikk han dem til å love å holde hans tidligere bestemmelser om tronfølge og formynderstyre, vokte lovene, stå sammen til styrke for riket og dets rette arving, og ikke dra inn utlendinger til å ha slott, sysler eller annen myndighet over den norske kongens undersåtter. Håkons lik ble ført til Oslo og lagt i en dobbel teglsteinsgrav sentralt i koret i Mariakirken, der dronning Eufemia hvilte fra før. På sannsynlighetsgrunnlag er begges hodeskaller identifisert i det skjelettmaterialet som ble funnet under utgravninger i kirken 1868. De er i dag plassert i muren under Slottskapellet på Akershus. Om Håkons utseende vet vi ellers ikke annet enn at islendingene gav ham tilnavnet háleggr. Det tyder på at han, i motsetning til farfaren Håkon Håkonsson og dennes farfar kong Sverre, var heller langbent. Som sine forgjengere av Sverreætten var Håkon boklærd og litterært interessert. Han lot oversette riddersagaer, legender og Maria-jærtegn, og han satte i gang arbeidet med en kommentert oversettelse av Bibelen til opplesning i hirden på søndager. Det er tegn til at han ble dyrket som hellig i senkatolsk tid, men han ble aldri offisielt